Gubbeheng: Hvordan rolige treningsturer alltid blir konkurranse

Se for deg følgende: Det er skyfri himmel, et par minusgrader og panserspor i marka. Du er ute på en rolig skitur og nyter forholdene. Snøen glitrer mot deg fra alle kanter, og du kjenner at sola så smått avgir varme der den for første gang på lenge står høyt på himmelen. Du har spikerfeste og god glid. Teknikken sitter, og du vet innerst inne at det ikke er noe annet sted du heller vil være enn akkurat her, akkurat nå. Foran deg ser du en mann som tilsynelatende er ute i samme ærend som deg. Han ser ut til å ta livet med ro, og det tar ikke mange stavtakene før du er på bakskia hans. Med god klaring til den møtende barnefamilien hundre meter lenger frem som benytter seg av både motgående spor og skøytetraseen, legger du deg ut til venstre for å forsere. I det du kommer opp på siden av mannen, øker han farten, og gjør at du må legge inn et ekstra gir for å forsere. At du må sette inn turboen for å unngå et stygt kræsj med den møtende barnefamilien, eller en bråstopp for å legge deg inn igjen bak mannen, ser ikke ut til å krysse tankene hans.

Med et lite magadrag rekker du akkurat å smette inn i sporet foran mannen før dere passerer barnefamilien. På grunn av forbikjøringen er farta di ganske mye høyere enn da du tok igjen mannen, men du merker fort at mannen har klistra seg fast på bakskia di. Du kan derfor ikke skru ned farta til ditt opprinnelige turtempo da mannen kommer til å gå forbi deg til tross for at du nettopp gikk forbi ham, noe som alle vet blir for dumt. Rettelse: alle med konkurranseinstinkt vet det. Du opprettholder forbikjøringsfarta, og må jobbe en liten kilometer til før mannen endelig slipper.

La oss stoppe litt her.

Dette er et fenomen som er godt kjent på sykkel under uttrykket «å legge seg på hjul». Når det kommer til langrenn, lanserte jeg i 2014 begrepet «gubbeheng» om denne måten å gå på ski. Jeg definerte gubbeheng som følgende:
         
Gubbeheng: gubbe som henger
Når en gubbe (mann i midtlivskrise +), gjerne med litt mage (men ingen forutsetning) trener i et bedagelig tempo inntil han blir tatt igjen. Da biter han seg på den forbipasserende som en klegg og nekter å slippe selv om farta er langt høyere enn den han holdt inntil han ble tatt igjen. Det gjør ekstra vondt i gubbesjela å bli tatt igjen av ei jente. 

Siden jeg først omtalte gubbeheng i 2014 har jeg hatt utallige gubbehengopplevelser, og jeg vil derfor revidere definisjonen ørlite grann. Gubbe defineres ikke lenger ut ifra alder. Gubber som driver med gubbeheng kommer i alle aldre og alle fasonger. De kan være 20, 30, 40, 50, 60, og 70 år. Det er selve henginga som gjør dem til gubber, ikke alderen. I tillegg finnes det gubbekjærringer. Det er damer som utfører gubbeheng (eller kjærringheng om du vil). Jeg vil selv plassere meg i kategorien symptomatisk gubbekjærring. Jeg henger meg sjelden på de som passerer meg i løypa, men hører jeg at noen nærmer seg bakfra, samme hvor rolig tur jeg er ute på, setter jeg opp tempoet og tenker at personen bak skal måtte jobbe for å komme forbi. Jeg kaller dette klassiske gubbekjærring-symptomer, og jeg regner med at diagnosen slår ut i full blomst en gang etter fylte femti år. Da kommer jeg til å bite meg fram og henge også når jeg har blitt forbigått.

Gubbeheng er sjukt irriterende. Samtidig er det lite som er mer tilfredsstillende enn å parkere en gubbe etter en lang fight opp til Heggelivann. De beste gubbene er de som takker for kampen, strekker ut hånda som en klump og gir «fist-bump» og en god dose gubbekudos. Dersom gubben vinner på ærlig og redelig vis, det vil si uten å skøyte hvis det er klassisk vi går, er det også helt greit.

Men som man sier på godt norsk: «it takes two to tango». En gubbe får ikke utført henginga si uten noen å henge på. Og når den som blir utsatt for gubbeheng er av typen sta som faen og med konkurranseinstinkt herfra til helvete, er det ikke rart det blir satt fart i sporet. Jeg kan si så mye jeg vil at gubbeheng er ekstremt irriterende. Men når jeg selv er ei gubbekjærring av ypperste rang som lar hver i1-økt bli en i3-økt på grunn av gubber med provoserende identisk konkurranseinstinkt som meg selv, har jeg bare meg selv å takke. Så kan jeg tenke at på neste treningsøkt, da skal jeg gå rolig hele veien. Men innerst inne veit jeg at det ikke kommer til å skje. For det er alltid en gubbe på tur. Og han vil alltid henge. Og ei ekte gubbekjærring klarer aldri å la være.


Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.