Sylvesterloppet i Göteborg - livsstilsløperens valg










- Hva tror dere om å ta en tur til Göteborg på slutten av året a, jenter?

En uke etter New York City Marathon 2017, som var den store finalen i høstmånedenes forholdsvis tette trippel, var lysten på nye maraton laber. Å løpe Jessheim Vintermaraton på bursdagen hadde virket som en artig idé bare få uker tidligere, men ble til syvende og sist ikke engang realitetsvurdert. Lysten på et helt annet fokus en periode var såpass sterk at jeg til og med var åpen for DNS på julens tradisjonsrike Ribbemaraton 3. juledag.

En googlende november-lørdag ble nøkkelen til ny motivasjon funnet: Sylvesterloppet Göteborg og et seriøst forsøk på sub 40 på mila! Rask løype, sannsynligvis grei temperatur og bart føre. Strålende! Det var imidlertid en hake: Løpet arrangeres på nyttårsaften og Göteborg er nokså langt hjemmefra. Det passet dårlig når døtrene mine og jeg allerede hadde avtalt nyttårsfeiringen med venner hjemme i Ski. Jo, det var helt opplagt en hake, men etter at løping ble til livsstil for seks-syv år siden, har jeg lært at det meste kan løses - bare man vil det nok.

Etter å ha sjekket starttidspunktet for løpet (klokken 12:00), kikket på alternativer på hotels.com og tenkt noen minutter, la jeg frem en noe unnfallende vinkling av turen for jentene:
– Hva tror dere om å ta en koselig jentetur til Göteborg på slutten av året a, jenter? Shopping. Julemarked på Liseberg, hotell...

Jeg ble kjapt avslørt. Litt himling med øynene til tross, entusiasmen for visitt i Göteborg på tampen av året var det ikke noe å si på.


Hotell Gothia Towers - Strategisk lokasjon for ekstra godvilje fra jentene. 

Seks uker senere trykket vi oss inn i bilen og freste de tre timene sydover til "Gbg". Gleden over turen var det ikke noe å si på, men manglende tro på måloppnåelse – og nærmest frykt for den korte men tøffe distansen – hang som en grå sky over meg. Planen hadde vært å trene dedikert for dette, men det ble ikke helt slik. Jeg kunne bare ikke motstå deltakelse i årets løpe-julekalender, og "måtte" dermed løpe alle kalenderlukene i kilometer, totalt 350 av dem, mellom 1. og 24. desember. Apropos å finne løsninger for å få klemt inn løping... (For interesserte er kalenderen beskrevet her: Tar en dusj. Igjen!

 Jann, Frode, Roger og Nils ved 7-kirkerundens andre kirke: Nordby.

Jeg klarte heller ikke å motstå den tradisjonsrike 7-kirkerunden. Ettersom det må drøyt tretti kilometer til for å få sett alle de syv kirkene, og det ikke finnes luker over 24 i julekalenderen, måtte runden tas i tillegg til kalender-kilometerne... 

Da hjalp det lite at Ribbemaraton fikk gå uten meg; forberedelsene for Sylvesterloppet Göteborg hadde allerede blitt en klassisk, uklok Lettbent Ole Brumm-kombinasjon av kvalitet OG kvantitet, et godt stykke unna den dedikerte tilnærmingen jeg hadde planlagt. I tillegg følte jeg meg generelt i ulage uten å helt kunne sette fingeren på det. Var jeg sliten etter all mengden, var det sykdom på gang, eller innbilning? Vel, bare å se an.



Kombinert morgentur og rekognosering av løypa. Den nydelige morgenen, og herlig snø- og isfri asfalt var riktig så oppløftende, men tunge bein tok knekken på siste rest av tro på suksess årets nest siste dag.

Den regntunge og kalde lørdagen før løpsdagen koste vi oss med butikk-kikking, startnummerhenting og besøk på Liseberg. Mellom slagene slappet vi av på rommet. Jeg antok det var lurt å hvile bena også for denne distansen. Maratonforberedelser har jeg rikelig med erfaring med, men hva som gjelder når man forbereder seg til å løpe en fjerdedel av distansen i et langt høyere tempo, vet jeg langt mindre om. Antall ganger jeg har gått all in på mila kan antakelig telles på én hånd.





Startnummer hentet! Enkel logistikk og ingen kø - helt topp!

Søndag. Løpsdag. Og nyttårsaften. Logistikken var lagt. Etter frokosten måtte bagasjen lesses i bilen før utsjekking fra hotellrommet. Jentene skulle ha camp i hotellobbyen mens jeg var ute på mitt løpstokt. Ikke noe problem for dem å slå i hjel et par timer så lenge de hadde hverandre, mobiltelefoner og velfungerende nett.

Ute var det rett over null grader og bare lett vind. Asfalten var bar og fin. Selv om det kjentes kjølig på turen ned til start- og målområdet Heden, midt i byen, var det opplagt gode forhold. Klarte jeg ikke sub 40 i dag hadde jeg bare meg selv å skylde.

Overraskende mange synes tydeligvis at selveste nyttårsaften er en strålende dag for løping. På Heden var det fullt av folk og musikken dundret over området. Sammen med de fleste andre varmet jeg opp ved å jogge noen runder og ta noen tempodrag på gressbanen, frem til speakeren proklamerte at det var tid for å stille opp.

Passe langt fremme, rett bak de som så aller raskest ut, kjente jeg på irritasjon over atter en gang å ikke ha klart å forberede meg som planlagt. Nå skulle jeg få straffen for dumskapen: Drøyt 40 vonde minutter! Så ble jeg irritert over at min egen irritasjon og frykt. Jeg MÅTTE jo ikke gå all inn. Jeg KUNNE ta det med ro. Å løpe en mil er jo "piece of cake", det er bare farten som gjør det så himla skummelt. Det ville være enkelt å eliminere det skumle og vonde, om jeg ønsket det. Men så hadde det vært så ufattelig deilig å klare sub 40...

Det var en lettelse da startskuddet smalt og effektivt avlivet den pessimistiske tankespiralen. Med ett dreide det seg om valg av linje blant de andre løperne, samt å finne rett marsjfart. Fire blank per kilometer! Jeg måtte jo forsøke, så fikk jeg heller sakke av når det ble for tungt. Ja, "når". Troen var fremdeles på bunnivå, men startskudd er startskudd...




Sylvesterloppet går to nesten like, og rimelig flate, runder sentralt i Göteborg. Aldri før har jeg studert en løype så inngående på forhånd, både gjennom løypegjennomgangsvideo på youtube og rekognoserings-morgenjogg dagen i forveien. Dermed hadde jeg usedvanlig god kontroll på hvor jeg befant meg og hva som skulle komme. Det var aldri trangt, så - med unntak av et par krappe svinger - kunne man presse på hele veien. Jeg presset på så mye jeg orket, men skjønte tidlig at det gikk for sakte og kostet for mye. De 80 sekundene for mye skyldtes verken føre, løype eller forhold. Antakelig gikk de tapt lenge før løpsdagen: Jeg var ikke i sub 40-form!

Midt i skuffelsen over 41:20 fantes det også lettelse. Sub 40 var håpet, samtidig hadde jeg nok fryktet at det skulle gå langt saktere.


Løpsreise eller koselig tur med jentene? Ja takk, begge deler! Så får jeg tåle at det himles litt med øynene over løpingen av og til.

Det var ikke tid til å dvele ved verken skuffelse eller lettelse. Nå måtte jentene hentes, og så fikk vi komme oss hjem til våre nøye tilmålte to timer med forberedelser av oss selv og mat til nyttårsfeiring!

Det blir nok flere av denne typen turer med jentene fremover. Etter å ha jobbet med løpsreiser i Springtime i rundt fem år, begynner jeg i ny jobb - uten løpsreiser - før sommeren. Som livsstilsløper, med forkjærlighet for nettopp reiser og løpsdeltakelse blir det et antall kombinasjoner i året uansett, men da uten å være på jobb samtidig. Kun fokus på eget løp og egne opplevelser.  Ja, og så jentene da.

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.