Think. Dont run.

Jeg hadde lært! Jeg mente jeg var smartere. Ok, vi snakker ikke om et sprang på IQ-skalaen akkurat, men i mitt hode tok jeg mer hensyn til kroppens signaler enn før. Vondter som gjentok seg på flere påfølgende løpeturer, eller satt i etter økter, ble analysert og tiltak vurdert. Men det er bare å innse realitetene nå som de står der, flombelagt i etterpåklokskapens blendende klare lys: Da det gjaldt som mest ble jeg for opphengt i plan og "plikt" og må nå ta straffen for litt uflaks, men mest ren og skjær dumskap. Igjen. 
  1. Generelt stor mengde trening, med sanking av PB under Bislett 50 på toppen. 
  2. Litt for sparsomt med hvile etter Bislett. 
  3. Ingen justering for krevende forhold. Det kan være at 100+ km på glatt føre koster litt mer enn 100+ km på bart føre... 
  4. "Skal bare"-mentalitet når jeg egentlig ante uråd. 
Fast søndagsgesjeft har vært å finne ut hvordan programmet kunne revideres for å gå opp med ukens øvrige planer. Uke ti fikk jeg aldri fulgt...

Flink og målrettet var jeg. Utfordringer med å få treningsprogrammet til å gå opp med livet ellers ble løst med kreativ og rimelig fleksibel innstilling. Var det vanskelig å få skvist inn 24 km en hverdag, så var det bare å komme seg ut tidlig så man rakk hjem til å vekke barna kl 07. Hadde man fått invitasjon til bursdag med formiddagsløpetur på 17 km innlagt i feiringen (forøvrig utrolig fin måte å feire på) når det stod 29 km i treningsprogrammet, så var det bare å ta de øvrige 12 km hjemme først. 

Å komme seg ut har tidvis vært milelangt unna lystbetont, spesielt ettersom føre og temperatur har variert så mye, men jeg har kommet meg ut og gjort det. Don"t think. Run. Og har jeg tenkt så har jeg tenkt på Boston og hva som måtte til for å komme i mål til ny bestetid der. 

Genialt å feire bursdagen til SkiLøperne styrekollega Eline med løpetur i sørmarka før real bursdagslunsj. Terrengløping kan imidlertid være risikabelt... 

Muligens - antakeligvis - var jeg for "flink". Jeg mener selv jeg hadde kontroll på murringen i skinka - høyre side denne gang, for variasjonens skyld. Relativt god kontroll i alle fall, inntil jeg tråkket feil i terrenget og røsket opp beinet. Antakelig røsket jeg da opp skaden også. Tempoøkten som stod på programmet neste dag burde blitt utsatt, og de 19 kilometerne, delvis med SkiLøperne, to dager etter det igjen, var opplagt idioti.

Selv etter uhorvelig mange dagers hvile (fire) ble det en ubehagelig start og smått haltende slutt på den lette løpeturen sist søndag, og på tross av godt med tøye-, styrke- og balanseøvelser har de få og forsiktige øktene etterpå vært vonde. 

Ble plutselig veldig flink til å trene styrke og balanse samt å rulle den vonde skinka. Kom omsider i gang med å se på Game of Thrones også. Sent men godt (begge deler). 

Å be om hjelp sitter veldig langt inne. Også når det handler om å oppsøke spesialister som får betalt. Når det vonde sitter i skinka gjør det terskelen enda litt høyere... Til sist ble desperasjonen såpass sterk, og de vennligsinnede men strenge formaningene såpass mange, at det ble en ny tur til Hjelp24 på Ullevål.

Fredagens besøk kommer jeg ikke til å glemme med det første. Å ligge på benken i trusa er i seg selv milelangt unna komfortsonen. Når man i tillegg blir "torturert" med både trykking, klemming og knaing, samt nåler med pulserende strøm... På tross av at jeg under manuellterapeutens hardhendte behandling stønnet og vred meg i smerte, kunne jeg ikke annet enn å le da han flirende sa: "Pust med magen og nyt".

Snapchat-filter måtte til for å virkelig få frem hvordan det opplevdes å ikke få løpe. Sorgen føles litt lettere å bære etter besøket hos manuellterapeuten. 

Røff behandling, løpe-, og til og med gåforbud, samt instruks om diverse øvelser, burde kanskje gjort alt verre, men det var en mer optimistisk utgave av Lettbent som takket for seg etter spesialistbesøket. Der forrige helg var mørk og i total "denial" er situasjonen nå akseptert og satt i perspektiv; det bare er å gjøre det som må gjøres! Boston er kjørt. Forhåpentligvis kan jeg fullføre og hente medaljen. Det er naturligvis kjipt når jeg har fått trent så fokusert og innbitt som jeg har gjort, men innsatsen er ikke tapt og det kommer flere løp. Maratonløpene kommer som perler på en snor fremover faktisk.  Det SKAL bli maratonpers i år.

Det får bare bli litt senere.

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.