52 dager

Endorfinrusen etter forrige helgs Bislett-overraskelse var deilig, men det tok ikke mange timene før dveling i det hyggelige, tilbakelagte ble ofret for fokus på den tøffe veien fremover mot årets første ordentlige mål: Boston Marathon.

Fem-milsløp er vanligvis ikke inkludert i programmer for maratontrening. Tiden vil vise om rundene på Bislett har hatt negativ effekt på løpsformen. Det får i så fall være. Selvtilliten hadde så uendelig godt av en maratonopptur, og motivasjonen for virkelig å satse mot Boston er nå sterkere enn noen gang.



Hvert år har Boston Marathon en offisiell Adidas-jakke med brodert logo på ryggen. Både fargekombinasjoner og snitt er etter min mening mer i kategorien "grilldress" enn stilig sportstøy, men det betales gladelig rikelig med dollar for klenodiet. 2017-utgaven blir nok med i kofferten hjem den også. I dag fikk 2103-jakken seg en sjelden luftetur. 

Denne uken har restitusjon stått på menyen. Selv om kroppen føltes latterlig lite preget etter Bislett, vet jeg at femti kilometer har sin pris og at kroppen må få lov til til å hente seg inn igjen (jepp, begynner så smått å lære). Derfor har det blitt uvanlig mange løpefrie dager og ingen hardøkter. Fra mandag er imidlertid planen å være tilbake på Boston-treningsprogrammet for fullt. Det er tross alt ikke mer enn tiden av veien, og jeg har et antall minutter å eliminere.








Daglig påminnelse på kjøkkentavleveggen fremover.

I dag er det 52 dager igjen. 52 dager til topping, spissing og maksing av formen på alle mulige måter. Hva som egentlig ligger i det skal konkretiseres - og iverksettes - i helgen.

Janicke

Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.