Å løpe eller å ikke løpe (på julaften)

Nylig postet en bekjent et spørsmål på facebook om hvorvidt folk skulle løpe på julaften. Blant svarene var en halvgretten kommentar, type: "Kan dere ikke bare slappe av litt akkurat den ene dagen?"

En gang var jeg blant dem. Det er ikke så veldig mange årene siden heller. Av årsaker jeg på den tiden ikke helt forstod selv, kjente jeg irritasjon ved synet av løpere, syklister og og lignende på julaften, nyttårsaften, påskeaften og 17. mai. Og alle andre helligdager for den saks skyld. Til dels synes jeg nok at mosjonister generelt var streberske.

Man trenger ikke være den skarpeste hobbypsykologen for å forstå at reaksjonen bunnet i ren og skjær misunnelse. At jeg innerst inne ønsket å være en av dem som var der ute og trimmet, heller enn den som stod på andre siden av vindusglasset og hoderystende betraktet dem.



I fjor var vi over 45 SkiLøperne-nisser som valgte å løpe julen inn fra klokken åtte til ni. 

De siste årene har det å løpe på røde dager blitt mer regelen enn unntaket. Kanskje er det nettopp fordi det var så fjernt for meg tidligere, at akkurat disse løpeturene er forbundet med ekstra forventning og glede. Å løpe på julemorgenen er nå en av de virkelig viktige juletradisjonene. I morgen er det sjette gang min lokale løpegruppe, SkiLøperne, møtes klokken "null-åtte-null-null" for en lett mil, med nisseluer på. Tilbake i sentrum tar vi noen runder rundt juletreet foran rådhuset, før vi med smil og klemmer ønsker hverandre en riktig god jul og jogger hjem til hver vår julefeiring.

Forhåpentligvis vekker den lange rekken med skravlende nisser i refleksvester mer julestemning enn irritasjon når den passerer gjennom Skis gater.

I morgen blir julaftenløpingen utvidet ytterligere. Som vanlig starter jeg med SkiLøperne, men underveis skal jeg henge meg på en annen gruppe som har som mål å passere syv kirker i trakten. Runden er totalt på 33 kilometer og farten skal visstnok ligge på rundt fem minutter pr kilometer. Det er en real treningsøkt for meg under normale omstendigheter. Takket være den tidligere omtalte julekalenderløpingen som har preget desember frykter jeg at det kan bli i overkant tøft.


Endelig ferdig med siste luke; de aller siste ti av trehundre julekalenderkilometer. Hadde det ikke vært for at jeg var så himla sliten, hadde jeg hoppet av glede.

Selv om det meste av julekalenderdistansen på trehundre kilometer har gått relativt rolig for seg, er beina skikkelig stinne. Den siste uken har dessuten deres desperate forsøk på å restituere gått ut over nattesøvnen. Jeg er rett og slett veldig sliten. Derfor er jeg forberedt på at det blir nødvendig å hoppe av og ta en raskere vei (eventuelt tog) hjem. Det får så være. Jeg har hatt lyst til å henge med på denne syv-kirkersturen flere år, og den som ikke våger... - og hele den regla der igjen.







World Marathon Majors-medaljen ble årets åpenbare favorittpepperkakeform! Sparer nok denne pepperkaken til etter årets åttende og siste 42,2 km, Löplabbets tradisjonsrike Ribbemaraton tredje juledag. 

Det bærer altså sannsynligvis kjepprett ut av komfortsonen i morgen tidlig, men enhver løper vet jo at kvaliteten på julekvelden - og alt annet etter løpeturer - er omvendt proposjonal med innsatsen på økten. Eller hva?

Kanskje ses vi gatelangs i morgen tidlig, eller under ribbemaraton tredje juledag. Enten du snører på deg løpeskoene eller ei håper jeg du får en ordentlig koselig jul!

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.