Lettbent finaleår

Desember. Det perfekte tidspunktet for et løpshvileskjær. Årets løpssesong er avsluttet, og neste løpssesong ligger på trygg avstand. Måneden er dessuten tettpakket av aktiviteter og gjøremål, og man løper tross alt fra jobb til juleavslutninger og andre desemberhappenings, og fra butikk til butikk på jakt etter julegavene. En av løpingens "regler" er jo faktisk at man bør ta pause fra intens trening én dag i uken, én uke i måneden og én måned i året. For de fleste blir nok desember den måneden, enten det er planlagt eller ei.

Har man satt seg fore å nå hårete mål allerede i februar er desember ikke tiden for hvile. Det løpes til alle døgnets tider. Hvor enn det er mulig å skvise det inn. Det løpes alene og det løpes sammen med andre. Det løpes i komfortsonen og det løpes et godt stykke utenfor komfortsonen. Hårete mål krever hårete innsats. Det er bare å fortsette å løpe!
Fortsett å løpe, fortsett å løpe. Tidlig, sent, kort, langt og i all slags vær.
Målrettet - Først på banen.

Drømmen er at to mål nås allerede om to måneder, i Tokyo:

  • Verdensherredømme-målet krever bare at løpet fullføres og medaljen innkasseres. Så langt har jeg aldri brutt et maratonløp, så der bør det være nokså gode odds. 
  • Det andre målet er tøffere. Maratontiden skal forbedres med åtte minutter. Åtte minutter... Det høres kanskje ikke så voldsomt ut når det tross alt handler om godt over tre timer. Men for å komme i mål på tre timer og femten minutter må snittfarten ligge på 4:39 pr kilometer. I 42 kilometer. Troen på suksess er like ustø som den juleaktuelle, berømte hovmesteren. Etter servering av desserten. 

Kanskje burde jeg bare innse mine antatte begrensninger, og tenke at jeg har oppnådd langt mer enn forventet slik det er. Og seriøst; hvordan kan denne høstens opplevelser toppes? Fem fantastiske maraton på ti uker, og to maratonperser på to uker, etterfulgt av pers på fem og ti kilometer bare fem dager senere. Seriøst?

Saken er at jeg er komplett avhengig. Avhengig av løping. Av løpsopplevelser. Hårete mål. Perser. Løpevennskap, -bekjentskap og -fellesskap. Løpsreiser. Avhengig av å føle meg sterk og utholdende. Det er helt enkelt umulig å stoppe nå, og i 2015 står det store slaget:

Hvor lettbent kan Lettbent bli?
Chewbacca - De hårete måls beskytter.

Målene er ikke nye. De ble bestemt allerede høsten 2013, da endorfinene etter sub 3:30-maratonpers i Berlin herjet. Prosjektet fikk navnet Chewbacca etter graden av behåring:

  • Maraton sub 3:15 (stretch target 3:10)
  • Halvmaraton sub 1:30
  • Mila sub 40 (Dette målet skulle egentlig nås i 2014, men det ble bare gjort ett forsøk. På Hytteplanmila ble det pers, men 43 sekunder for mye.)
  • Verdensherredømme - gjennomføring av alle World Marathon Majors-løpene og sertifikatet som beviser det.

Verdensherredømme-målet skal nås i Tokyo den 22. februar. Tokyo Marathon er også åsted for første forsøk på 3:15. Bommes det der må det trenes enda bedre mot neste forsøk. To treningsuker med fantastiske løpeledere i Portugal på Springtimes Training Camp i mars bidrar forhåpentligvis til at jeg stiller enda litt sterkere i Paris Marathon i april.

Mislykkes jeg i Paris, skal det nok mye til at det blir sub 3:15 i Stockholm Marathon i slutten av mai. Det endelige forsøket blir dermed i Berlin Marathon i september, og det er jo egentlig det mest naturlige sted å avslutte Chewbacca-prosjektet.
How low can you go? 3:15 neste år kan bety plass blant de 30 beste i klassen.

Målet om sub 40 på mila må tas unna enten i Sentrumsløpet eller på Hytteplanmila. Hvor og når det skal sub"es 1:30 på halvmaraton vites foreløpig ikke. I mai er det Göteborgsvarvet, men kupert og folketett som den er, blir det neppe pers der. Jeg må finne noe som passer inn mellom alle andre løp. Det blir jo noen maraton neste år også...

Et helt annet mål er å blogge litt oftere. Jeg får heller bli flinkere til å skrive kortere innlegg.
Løpeglede - glimrende illustrert av Mona.

Og så, ved avslutningen av Lettbents Chewbacca-finaleår, settes også det endelig punktum på denne bloggen. Håpet er naturligvis å avslutte med total Chewbacca-suksess. Derfor trenes det nå mer målrettet og seriøst enn noen gang tidligere. Fremdeles er løpegleden det aller viktigste, men Marius Bakkens 100 day marathon plan følges nærmest til punkt og prikke. Intervallskrekken ignoreres fullstendig. Den største intervallutfordringen nå er at den ti år gamle Sportsmaster-tredemølla har maksfart på 16 km/t...

Uansett om målene blir nådd eller ei har bloggen for lengst ført til oppnåelse av det som var det opprinnelige og aller viktigste målet: Å bli en løper. Alt som har kommet i tillegg - usannsynlige mengder av store og små opplevelser, nære vennskap og hyggelige bekjentskap i tillegg til drømmejobben - er bonuser jeg aldri i mine villeste fantasier hadde drømt om ved oppstarten da:

  • Å løpe mer enn annenhver dag ble ansett som risikabelt - nærmest som å be om skade.
  • Å løpe på helligdager var flaut.
  • Å løpe mer enn én maraton i året ble ansett som idioti.
  • Å løpe lenger enn maraton - det komplette galskap!

Jeg skulle bare visst...

Og hovmesteren. Ustø, ja. Definitivt. Men han holder seg på beina.

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.