Oslo Maraton Ti for Grete - What if...

Det er skrevet mye om hvordan man skal forberede seg til løp. Uansett hvilken distanse som skal løpes kan man finne oppskrifter på hva man bør gjøre de siste ukene, de siste dagene og de siste timene før man skal til pers. Å løpe vinmaraton, sove fem timer i snitt pr natt i tre, fire uker, og å stå rett opp og ned laaange dager på stand frem til det aktuelle løpet, er ikke blant de ordinære anbefalingene.

Derfor kan jeg ikke annet enn å tenke: Hva om...

Ett kjapt steg tilbake: For én uke siden løp jeg Marathon du Médoc. En fest av et løp, med ytterlig herlig feiring i to dager.
Oppløp på staselig rød løper under ballongportaler i Médoc Marathon. 
Egentlig i "gresk gudinne"-drakt, men ettersom mange ropte "Allez Cæsar" 
etter meg er jeg litt usikker på om jeg traff helt... 

Rusen - opplevelsesrusen! - fra de franske vingårdene hadde knapt lagt seg før forberedelsene til Oslo Maraton satt i gang. Som representant for Springtime betød det i første omgang å stå på stand. Å stå, rett opp og ned på bena, mange timer hver dag.
Oslo Marathon Running Expo.

Det har riktignok vært fantastisk hyggelig under Oslo Maraton Expo. I tre dager har jeg fått skravle med en drøss av kjente, nye bekjente - og totalt ukjente - om mine favorittemaer. Kjempegøy! Men det å stå rett opp og ned på beina, uten pause, ti timer hver dag er neppe optimalt for prestasjon i løp.
Mange SkiLøpere deltok i Oslo Maraton, enten som fartsholdere eller
som løpere på jakt etter nye bestetider. Tøffe karer: Stig, Knut, Bjørn Einar.

Hyggelig besøk på standen: Endelig fikk jeg møte Trude "live", og det er alltid 
stas å treffe tøffe Eline Øidvin som tok seieren i Oslo Halvmaraton for
funksjonshemmede. Eline er også med og løper i Berlin neste helg!

Startnummeret hadde jeg, men det var ikke helt avklart at jeg skulle få mulighet til å forlate standen og løpe 10 for Grete. Da løpsdeltakelsen til slutt ble avklart var jeg veldig spent på hvordan det ville bli å overtale de stå-vante, maratonpregede beina til å forflytte seg fremover i noe større hastighet enn gange. Dessuten var jeg veldig spent på om det stramme høyrebenet, som endelig lørdag morgen kjentes bra, ville melde seg igjen. For å forsøke å holde skuldrene på et passe lavt nivå satt jeg bare ett (uttalt) mål: Medalje!

Korrekt! Det er et imponerende nakent og tafatt mål. Mangfoldige galakser unna Chewbacca-standard. Jeg har tross alt aldri brutt et løp. Men, så hender det en sjelden gang at selv den selvutleverende Lettbent holder reelle mål bittelitt for seg selv. Tanken var at med pers på 41:27 så burde 45 minutter være grei skuring. Selv med ferske maratonben og tre dager på stand. Gitt at høyrebeinet ikke gikk i vranglås...

Drømmen var naturligvis en langt bedre tid.
Alltid et mål for målgang.

Gjennom fredagen var jeg veldig usikker på hvordan 10 for Grete skulle legges opp. Det er nesten et år siden jeg løp et ti-kilometersløp sist; Hytteplanmila 2013 (Hytteplanmila Revisited), og ti kilometer er generelt en veldig ukjent, og dermed særs skummel, distanse!  Hvilket tempo skulle holdes fra start, når skulle det veksles opp, og hvilket tempo måtte i så fall til for å fikse negativ splitt og en tid på i underkant av 45 minutter?

Lørdag morgen ble imidlertid alle strategitanker lagt til side. En stakkars maratondebuterende SkiLøper dukket opp på standen, enda litt reddere i blikket enn han hadde vært dagen før, da han var innom i forbindelse med startnummerhenting.

"Jeg har på meg GPS-enheten. Jeg har på meg pulsbeltet. Så har jeg klart å glemme klokka!!!"

Det var bare én ting å gjøre. Utstyrt med min klokke og mitt pulsbelte gikk han litt lettere i steget på vei mot startstreken for sitt aller første maraton. Med ham (og klokken) forsvant også strategi-stresset rundt mitt eget løp: For første gang skulle et løp, med startnummer på brystet, løpes uten klokke! Kun på følelse.

Oppstilt blant løperne på startstreken var jeg som vanlig nokså nervøs, men forsøkte å døyve det med småskravling med en bekjent. Litt før startskuddet smalt ble logging på Strava igangsatt, så jeg kunne feste telefonholderen på armen før løpet var igang. For selv om turen skulle løpes uten klokke så måtte den jo logges.

Fra start var det veldig trangt. Spesielt bød helomvendingen på rådhusplassen på håpløse forhold for å komme i gang - selv om jeg startet forholdsvis langt frem i pulje én - og etter to kilometer var det fremdeles slalomløping. Ingen perseløype dette, med så mange trange områder og krappe svinger.

Med mest erfaring fra lange løp synes jeg kilometermarkeringene dukket opp raskt. Farten føltes kontrollert. Jeg justerte hele tiden i forhold til pust, generell følelse, terreng og signaler fra høyrebeinet. Sistnevnte var det heldigvis veldig få av.

I fjor irriterte jeg meg veldig over manglende heiing (Sinnainnlegg - Oslo Maraton 2013). Det var ikke imponerende i år heller (mulig jeg er veldig bortskjemt fra alle internasjonale løp) men det var da et lite hakk bedre... Eller? Det var i alle fall hyggelig med den heiingen som var, og å se Ingrid Kristiansen rope og hoie bidro også godt til løpegleden.

Jeg hadde null peiling på tid da målseilet kom til syne men tenkte det måtte være under 45 minutter. Selv på oppløpet ble det slalomløping og halv-bråstopp fordi man plutselig havnet bak en maratonløper eller halvmaratonløper som i saktegående tempo også var på vei mot mål. Jeg hadde godt med krefter igjen, så jeg guffet på. Det er jo så ergerlig når man havner et sekund i feil retning og vet at man garantert kunne ha tatt det.
Måloppnåelse, medalje - og godfølelse attåt!

I mål! Jeg fomlet litt for å få fisket ut telefonen og slå av Strava-loggingen. Da viste den 43:39. Greit nok tenkte jeg, tok i mot medaljen, og tuslet sakte (truende krampe i venstre legg) tilbake mot expoen for siste økt på standen. Underveis møtte jeg Runar Gilberg fra Kondis som dessverre ikke var fornøyd med eget løp. Han nevnte at løypa sannsynligvis var 300 meter for lang. Strava-målingen min hadde også målt 10,3 km, men av erfaring stoler jeg ikke på at logge-apper og gps-klokker måler korrekt, så gudene vet.

Tilbake på standen tikket resultat-sms"en inn. Offisiell tid: 42:59. Så gøy at innsatsen på oppløpet hadde betalt seg. 42:59 er tross alt noe heeeelt annet enn 43:00.

Med 42:59 i dette ikke-persevennlige løpet som muligens var 300 meter for langt, etter en rimelig dårlig oppladning - og kun løpt på følelse - kom gleden. Resultatet har i tillegg fått meg til å lure på hva som kunne vært mulig dersom det ikke var for alle disse maratonløpene i høst. Dersom det var mulig å få til en skikkelig god opplading mot Hytteplanmila i oktober, i stedet for en maraton (Chicago) bare seks dager før... Kunne Chewbacca 10K-målet vært innen rekkevidde?

Ikke godt å si, men jeg tar med meg troen på at formen kanskje er et hakk bedre enn før, og at sub 40 ER et realistisk mål. En gang.

Men aller først: Berlin Marathon neste søndag. Chewbacca brøler sub 3:20. Lettbent nøyer seg med å si at alt under 3:28:40 er supert, og legger forsiktig til at medaljen i Chicago (mål om verdensherredømme) egentlig er viktigere enn pers i Berlin...

Janicke
Vill du kommentera det här blogginlägget?
Registrera dig eller logga in här ovanför.